Årets første!

Årets første turselfie fra påsketuren som ble unnagjort her om dagen. Neida... Det er bare jeg som er litt på etterskudd med turblogging.

13. april i år dro vi fra hytta i Skittenelv til Nonsbu. Det var strålende sol med litt vind i luften. Med andre ord en rimelig flott påsketurværsdag. Turagendaen var egentlig satt til å være en kortere tur der vi skulle sette oss ned for å nyte sola før vi dro tilbake til hytta. Noen hyttevenner av Øysteins familie, som bor i en av nabohyttene, var med. Aili Sofie satt i en eldre Fjellpulken pulk som hun elsket å sitte i. Hun sovnet greit i den, for å si det sånn. Øysteins mor og nabohyttens mor skulle til Nonsbu som er et lite stykke fra der vi var. Jeg ble selvfølgelig sugen på å være med etter som dette var en av vintertoppene til Ti På Topp-turene i Tromsø. Min tanke var at jeg skulle slippe å gå 14,6 km når man har mulighet å ta skiene fatt å lange bortover 20 km. Da var valget lett.

Det ble en nydelig tur der vi fikk satt oss i Nonsbuhytta og varmet oss litt. Vi spiste litt mat og jeg klarte selvfølgelig å glemme vannflaska mi med navn og nummer på. Dessverre har den ikke kommet tilbake til sin rette eier enda, men har fortsatt håpet oppe. Lilla flaske med flott navnelapp. Jeg bare nevner det! På Nonsbyhytta var det fyrt godt og mange hadde tatt seg turen hit denne dagen. Det er flott å se så mange med turglede. Skiføret var flott så lenge man tok på litt klister. Klister er egentlig en god oppfinnelse, men for noe klisj å få på votter og klær! Uten å utdype det noe mer! Turlogging ble det heller lite av. Apple watchen min tålte lite kuldegrader selv om den var på min varme arm. Den streiket tidlig. Suunto eller Garmin kommer nok til å bli en av mine bedre venner etterhvert, når vinglepettergenet mitt har vinglet seg ferdig.

Etter at jeg selv har fått øynene opp for fjellturer i fjor så har jeg virkelig skjønt hvor fantastisk landskap Nord-Norge og Tromsø har å by på. En liten tåre renner fra øyekroken når jeg tenker på første steg jeg og Aili Sofie hadde mot første "topp" Skihytta på Tromsøya. Hadde jeg bare visst hvor mye tur og panoramautsikt skulle bli en del av livet til Aili Sofie og meg så hadde jeg kanskje felt en tåre da også. Jeg er utrolig stolt over de toppene og turene vi har hatt sammen og jeg alene. Den sterkeste turen jeg har hatt er nok Tromsdalstinden / Sálašoaivi når jeg sto oppe på toppen helt alene og joiket Aili Sofies joik. Solen skinte majestetisk. Magisk øyeblikk! Trolsk! Kanskje noe jeg aldri får oppleve igjen.

En annen greie med det å gå tur er at man blir usedvanlig glad. Når man møter andre mennesker smiler de som oftest til deg og sier hei. På tur opp til toppen blir man heiet opp og fortalt at det ikke er så lenge igjen til man når toppen. Man slår av en prat som om man har kjent hverandre i årevis. Fjellfolk er liksom et eget folkeslag der alle kjenner alle, virker det som. Selv om man aldri har sett hverandre før. Møter man folk på gata i sentrum eller på et kjøpesenter tørr man nesten ikke møte blikket til forbipasserende og man må ikke finne på å si hei. Da blir man sett rart på og tatt for å være gal. Rart med det, men kanskje det er nettopp derfor jeg liker det så godt. Jeg elsker å treffe turglade mennesker på fjelltur der man ser ekte turglede vis med hele kroppen.

Spurvekvitter fra meg!

Nonstinden fra to ulike vinkler. Det grusomt langsomme fjellet. Har enda mareritt om hvor sliten jeg var etter Nonsbu og Nonstinden på samme dag. Halve turen var med tung sekk. Nydelig fjell sett fra toppen, så var verdt det!

Denne køya fra Nonsbuhytta har jeg sovet i sammen med en venninne i fjor. Nydelig seng etter en lang, lang tur.

Vann må en ha!

Aili Sofies påskeegg med smoothie, svisker, maispuff, rosiner, gullfisker og flakslodd. Hun storkoste seg!

Han Øystein dro Aili Sofie mye i oppoverbakke. Jeg fikk prøve meg med en og det var greit tungt. Øystein tok henne med tilbake slik at jeg fikk dratt til Nonsbu. Hun fikk ikke denne posten på hennes liste.

Liker

Kommentarer