Dvalen er over... Eller?

Takk for sist folkens! Sist innlegg var i mars i år og det begynner å bli noen måneder siden. Jeg kjenner jeg savner å ha tid til å skrive. Det var en gang da man kunne legge Aili Sofie klokka 19:00 uten å måtte sitte timevis på rommet til hun sovnet. Nå er det andre boller. De siste månedene har vi måttet sitte på rommet til hun sovner og vi kan liste oss ut. Det tar fort en til to timer med legging. Voksentid blir ofte til sovne-av-med-ungen-tid. Til tider kan det være greit med noen timer ekstra på øyet, men som oftest er det kjekt å kunne gjøre litt husarbeid før nytt måltid på morgenen dagen etter. Nyrydda kjøkken på morgenkvisten er sjeldent å se her i hus.

En liten oppdatering siden sist. Etter en bacheloroppgaveperiode som ble lengre en den skulle fikk vi en amputert sommerferie og en utrolig tung periode med å ferdigstille oppgaven i tide. Fikk god hjelp av venner og familie med både oppgaveretting og barnepass. Jeg på spesielt takke Øystein, min kjære samboer, for at han stilte opp så mye som han gjorde med Aili Sofie. Mitt tips til alle som har muligheten til å skrive bacheloroppgaven sammen med noen; GJØR DET!

I tillegg til alt styret med bacheloroppgaven endte vi med å dra på en lenge planlagt ferie, kjøpe ny bolig, selge den vi bodde i og flytte til Vadsø før turnusperioden begynte den 15. august. For et stress og styr uten like. Anbefales ikke, selv om vi ikke skulle vært foruten det vi har oppnådd i dag. Ferdigstille en bolig med visning og overtagelse, ordne alt som skal ordnes med en helt ny bolig og finne det man skal ha med seg til Vadsø som ligger utallige esker i tillegg til en bacheloroppgave... Jeg spyr av tanken! Stress e bare forbokstaven. Fjellturer har også vært et tema for jeg ønsker at Aili Sofie skal få Ti På Topp-koppen hvert år fra hun ble født. Da var det bare å få det også unnagjort! Hverken jeg eller Øystein har rukket å ta innover oss det vi faktisk har opplevd de siste månedene. Føles som jeg er på høygir enda. Følsom som vi begge er så har vi ikke rukket å gråte over hvor tungt vi har hatt det. Jeg har ikke turt å slippe tankene løs enda, men dem kommer vel når en minst forventer det.

Nå sitter jeg og Aili Sofie i Vadsø. Jeg har fått smake litt på gressenke tilværelsen, hvis man kan være det uten å være gift. Det å være alenemor på skift er ikke spesielt lett, så jeg beundrer alle alenemødre som klarer å få endene til å møtes og fortsatt fungere i hverdagen. Øystein jobber en uke på og en uke av og har da mulighet til å komme litt hit. Foreløpig har han ikke vært her så mye siden jeg og Aili Sofie har reist til Tromsø noen turer. Så langt har vi trivdes veldig godt i Vadsø med mange turer og bærplukking. Jeg har endelig fått øynene opp for multebær så lenge de ikke blir ødelagt med sukkersmak. Den kombinasjonen synes jeg ikke er så god. På jobb har jeg funnet meg godt til rette med flotte kollegaer. Det er lenge siden jeg har ledd så mye. Gleder meg til fortsettelsen!

Spurvekvitter fra meg!

Liker

Kommentarer