Tur 12 - Tromsdalstinden/Sálašoaivi

Onsdag den 24. august gikk jeg alene opp det fryktede fjellet i Tromsø, Tromsdalstinden (Sálašoaivi på samisk). Jeg vet ikke om alle er like redde for fjellet, men store fjell skal man ha respekt for. Etter snart 30 år har jeg endelig klart å komme meg opp for første gang. Tromsdalstinden er 1238 moh. og er en av de høyere toppene vi har i Tromsø. Jeg brukte 5 timer og 30 minutter tur/retur. 3 timer på vei opp og 2 timer og 30 minutter på veien ned. Distansen fra grinda eller bommen, om du vil kalle den det, var det 14.75 km tur/retur. Noen partier var ganske så bratte og tror dere ikke det kom en sprøyte gal ungdom løpende/hoppene ned fjellsiden på det bratteste. At dem tørr!

Været var helt fantastisk. Sola skinte og det var nærmest ingen vind. Dagene før og etter turen var sure med masse regn så jeg var heldig med å få sol på denne dagen som tilfeldigvis var en studiedag/lesedag. Dette fjellet er et veldig kjent fjell i Tromsø og mange tar seg turen opp selv om det er en tung tur. Når man går til Tromsdalstinden går man forbi Dalheim så jeg gikk innom der å skrev meg inn i turboka og sjekka inn på appen TiPåTopp. Turen opp Tromsdalstinden har to ruter. En sommer- og en vinterrute. Vinterruta er visstnok litt slakere og har mer stein, uten at jeg kan uttale meg for sikkert om dette. Sommerruta var den jeg gikk og den er på venstreryggen av fjellet. Mange velger også å gå opp denne ruten for så å gå ned vinterruta. Stien til sommerruta var litt vanskelig å finne fra grusveien. Jeg gikk rett forbi, men forsto fort at jeg var gått for langt og fant stien etter kort tid. Ved foten av fjellet kommer det et bratt parti med litt sand og stein. Etter hvert blir det slakere og veldig steinete. På vei mot toppen kom det flere iskalde vindpust fra baksiden av fjellet. En skikkelig påminnelse om hvor høyt det faktisk er der oppe og at man må passe på hvor man tråkker. Dette er det bratteste fjellet jeg har gått opp på selv om Nonstinden også var ganske bratt.

Jeg er så stolt over meg selv for å ha klart å komme meg opp på dette fryktede fjellet. Jeg har nemlig vært redd og hatt stor respekt for det. Fra gammelt av sies det at fjellet har vært et hellig samisk fjell som de har brukt som offersted. Når jeg nådde toppen var jeg så heldig å være helt alene. Denne muligheten måtte jeg benytte meg av. For full hals joika jeg Aili Sofie sin dovdna. Et utrolig sterkt minne for livet! Dovdna kalles den joiken man får når man er liten og det er vanlig at en av de nærmeste som kjenner barnet lager den. I min familie har vi ikke hatt denne tradisjonen, men siden jeg kan joike så synes jeg det var på sin plass å prøve å lage denne tradisjonen fra nå av. 

Her er jeg på vei mot det bratteste partiet.

Jeg møtte på noen ravner som koste seg oppe i høyden.

Veldig steinete mot toppen.

Følelsen når man ser varden! Ubeskrivelig!

En stykk stolt Busk på toppen av Sálašoaivi/Tromsdalstinden.

Joik må til når man er på det samiske hellige fjellet.

Mikkel og Lise koser seg med utsikten!

Utrolig stolt over min prestasjon!

Spurvekvitter fra meg!

Liker

Kommentarer