Vinglepetter og et evig jag etter det perfekte!

Jeg er over middels glad i duppedingser (gadgets) og dette gjenspeiler seg i livet som mamma for førstegang. I tillegg til dette er jeg en håpløs vingle Petter og petimeter. Samboeren min tørr nesten ikke sende meg på butikken for å handle, selv om detbare er brødposer jeg skal ha. Da ender det ofte med at jeg kommer ut etternoen timer med alle brødposene jeg kunne finne. Jeg kan bare ikke bestemme meg for hvilken jeg skal ha.

La meg komme med eteksempel. En dag jeg var på apoteket å kjøpte meg en håndkrem kom jeg over et doktor Fantorangen kosedyr. På hylla var det nemlig hele to Fantoranger og detvar nok til å vippe meg av pinnen. Den ene hadde noen merker under øynene somjeg ikke likte, mens den andre hadde ører som stakk litt bakover. Jeg sto lengeå vurderte hvilken jeg skulle velge. Min kjære datter var med meg og ga etterhvert uttrykk for at hun var lei. Jeg måtte forte meg, som jeg alltid føler jeg må. Jeg tok med meg Fantorangen med de rare øynene til kassa og betalte. Ikke lenge før jeg var kommet ut av butikken angret jeg meg og måtte inn igjen for å kjøpe den andre. Argumentet mitt over for meg selv var at jeg kunne jo gi den jeg ikke skulle ha i gave til noen andre. Senere fikk jeg noen venninner til å bestemme for meg hvilken som var best.

Det er så slitsomt å ha det slik. Dere skulle bare visst. Jeg lurer på om det finnes andre der ute somplages med det samme som meg? I hver eneste handling jeg gjør flyger tankene mine. ”Skal jeg ta denne eller denne?”, ”det var noe rart med denne?” og/eller ”kanskje jeg bare bytter til den andre jeg så på butikken da jeg var der?”. Et evig mas i hodet mitt om jeg har kjøpt den perfekte varen eller ikke. Kjenner jeg blir fryktelig sliten av det. Ender ofte med å gå inn og ut av butikkerbare for å bytte frem og tilbake mellom tilsynelatende like varer.

Forstår samboeren min veldiggodt når han sier han blir lei av å vente. Uansett hvilken butikk vi er i bruker jeg et år på å bestemme meg, samt et år på å fundere hjemme. Dessverre så kan jeg ikke noe for det. Jeg blir ofte sliten av det selv. Det hadde vært så mye enklere å kunne bestemme seg med en gang, betalt og dratt. Blir det noenganger bedre? Kanskje det plutselig går over av seg selv? Nei, det har jeg ikke troa på!

Er det noen som kjenner seg igjen?

Spurvekvitter fra meg!

  • 193 visninger

Liker

Kommentarer